Nå står året på hell igjen. Nettene er lange og kalde, og naturen forbereder seg på vinterdvalen. Novembermørket senker seg over landet vårt og minner oss om at desember venter.
Det kjennes av og til litt vemodig å gå inn i denne tiden. Til tross for mye glitter og stas, ligger lengselen som et tungt bakteppe. Lengsel etter noen vi er glade i, lengsel etter et enklere liv eller lengsel eller et liv vi gikk glipp av.
Julen er så mektig. Den rommer så mye.
Jeg syns julen er noe av det fineste vi mennesker har skapt. De vakreste minnene jeg har er fra julekvelder hjemme i barndommen.
For meg rommer julen først og fremst kjærlighet - og det er kanskje derfor det føles så sårt. I julen blottlegger vi følelsene våre og viser varme inne når kulden biter ute.
I et lite øyeblikk, midt i vinterdvalen, stopper vi opp og ser hverandre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar